Da var det tid for tiden hvor det ikke er nok tid til noen ting. Mellom eksamenslesing og oppgaveskriving, julekortskriving og baking av kaker som egentlig ikke er bedre enn de du vanligvis ville bakt – uten tvil så er de langt i fra verdt tiden og banningen du nedlegger i dem, hvor du også skal ha tid til å kjøpe julegaver i tillegg til å skure ned huset og fylle det med glitter og girlandere og andre funklende objekter uten høyere estetisk verdi og stå i timer i bilkø for å kjøpe et grantre som vi skal være vitne til sakte men sikkert visne mot sin død og uunngåelige skjebne som ved i ovnens inferno? Ingenting sier kjærlighet mer enn brente, hjemmelagde pepperkaker.
Det er rart hvordan tradisjoner legger umenneskelig press på menneskeheten, og hvordan alle som hater det også gjerne er de mest i herdige framskyverne av disse eldgamle skikkene stammende fra den tiden hvor engler gikk blant oss og vandrerhjem hadde såpass standard at de hadde krybber framfor shabby køyesengene med urin – og hva nå enn det er de nakne tyskerne etterlater seg i beige flekkerte-madrasser. Hva er vel å våkne ved siden av sin kjære og et esel i litt høy, mot symfonien av sør-koreanske døvstumme fjortis som ikke har noen forutsetning for å forstå hvor mye lyd fjorten papirposer fulle av bakepapir kan lage? Jula den er vakker, den.
Uansett, denne førjula er jeg nå i den situasjonen hvor det er et, eller kanskje flere avhengig av hvor du måtte mellomlande, hav i mellom meg og heksegryta av panikkslagne ektemenn uten ide og julegaver og stressende mødre med trillingsbarnevogner på Oslo City. I år er jeg så heldig å tilbringe denne tiden på et sted hvor det i skrivende stund er 15 og fortsatt grønt å se på trærne utenfor. Det er på dette fantastisk eksotiske stedet kalt Irland at jeg innså mitt problem med førjulstiden.
Det rare med bildet av jula her, er at den inkluderer snø. I hvert butikkvindu og på hvert julekort er det bilde av grantrær og snø. Til og med min australske venninne sier at hjemme i Australia, som er i følge den store irske geografen Dylan Moran, et par kilometer fra Sola, er snømenn en del av julepynten. Hva er det med jula som absolutt skal suggere menneskeheten mot en snøhvit idyll med ekorn som bor i stua di i et tre som er tatt inn i varmen for anledningen sammen med noen fjerne slektninger hvis ensomhet spiser opp samvittigheten og hvis blåtannede munn spiser opp de tørre sandkakene du brukte 4 timer på å lage, dyrbar tid som burde vært brukt på å legge ut bilder av julebordet på Facebook? Og de dumme rådyrene som ikke skjønner at bunten med havre du henger på en trepåle i hagen med en merkelapp med bilde av en fugl på, betyr at den er ment for fugla og ingen dyr med mer enn tre bein og en høyde over 26 cm? Hva er vel dette rådyret mot Rudolf som invaderte Polen?
Alle veit jo at det regner i Irland og at snø forekommer like ofte som istidene, og hva er ærlig talt så galt med å annerkjenne det? Det siste dette landet trenger er isglatte fortau som ville betydd sikker død for de tusentalls av sjeler som til et hvert tidspunkt er under påvirkning av forskjellige rusmidler, eller som klapper rundt i syltynne stilletthæler som ikke tilbyr mer støtte en et bananskall på en bowlingbane når alt kommer til alt. Er alle blitt åndssvake etter vedvarende eksponering av neonlysende nisser?
En siste veldig viktig detalj som ser ut til å være blåst bort av snøkanonene; det var da ikke snø i Palestina i de dager da Jesus krabbet rundt selv om det ville forklart ting som hvordan han gikk på vannet og hvordan snømennene alltid har hvit kjortel.
Mitt største problem med førjulstiden er ikke manglende evne i julegaveaning, men det at nettopp at det er, avhengig av hvor du måtte mellomlande, flere hav mellom meg og de jeg er glad i. Kalenderen pappa og mamma sendte meg er bulkete men gjør nytten sin da den hver morgen slæsj ettermiddag gir meg et lite pusterom mellom sovingen og kaffedrikkingen og kan da sende tanker til de der hjemme, hvis jeg ikke blir så irritert av de lukene som ikke klarte å holde på sjokoladene i overflyvningen som nå har gjort at jeg måtte åpne luke 16 for å fiske ut sjokoladen som ikke lå i nummer 3. Nei det er ikke juksing, for antall sjokolader og uåpnede luker er fortsatt det samme.
Å jul med din glede, det er snart tida nå.
